En thai i den tyske Wehrmacht

I årevis har jeg lett etter en bok som kan kaste lys over en av de mest spennende sidene i Thailands historie fra andre verdenskrig. På forsiden er et bilde av en offiser av tyskeren Wehrmacht med umiskjennelige asiatiske ansiktstrekk. Denne boken inneholder memoarene til Wicha Thitwat (1917-1977), en thailandsk som tjenestegjorde i den tyske hærens rekker under denne konflikten. Wehrmacht hadde servert.

I 1936 hadde han meldt seg inn ved Militærakademiet i Bangkok og to år senere ble denne aspirerende offiseren, sammen med en annen medstudent, sendt til Belgia for å studere militære kommunikasjonssystemer ved Militærskolen i Brussel. Overrasket over den tyske invasjonen i mai 1940 kunne han ikke umiddelbart returnere til Thailand, og av årsaker som ikke er helt klare for meg, dukket han plutselig opp noen måneder senere på en tysk militærskole. I seg selv var ikke dette så rart fordi allerede fra slutten av 19^e århundre, på forespørsel fra kong Chulalongkorn, ble thailandske offisererkandidater sendt til europeiske militærskoler for videre opplæring. Det er imidlertid ikke klart om hans landsmann, som hadde blitt sendt til Brussel med ham, også hadde dratt til Tyskland.

Som nevnt begynte Wicha Thitwat å studere ved Militærakademiet i Berlin, men mindre enn ett år senere meldte han seg frivillig som Funker eller radiooperatør i 29^e Pansergrenadierdivisjon av tyskeren Wehrmacht. Noen måneder etter vervingen ble han overført til 3^e Pansergrenadierdivisjon. Etter all sannsynlighet skjedde dette med – stilltiende – avtale fra den daværende thailandske regjeringen fordi han tross alt ikke bare var en thailandsk statsborger, men også en thailandsk offiser og ansvarlig som sådan …

Tidlig i 1942 muterte han til en enhet som skulle bli kjent som Østbataljon 43. En enhet under tysk kommando dannet utelukkende med asiater: Minst 300 japanere var en del av denne enheten. Logisk, fordi Japan hadde vært en alliert med Tyskland siden 1938. De fleste av disse soldatene fra Land of the Rising Sun var studenter ved forskjellige militærakademier i Tyskland ved krigens utbrudd og vervet seg frivillig. I japanernes fotspor fulgte også flere hundre koreanere og mongoler som kom fra Manchuria. Korea hadde vært okkupert av Japan siden 1909 og Manchuria siden 1931.

En av de bisarre aspektene ved denne allerede bisarre enheten var at i Østbataljon 43 flere dusin kinesere serveres også. De var kandidatoffiserer for den kinesiske nasjonalisthæren Kuomintang som ble trent i Tyskland før krigen. Blant dem var sønnen til det kinesiske statsoverhodet Chiang Kai-shek. Kuomintang hadde kjempet mot japanerne siden 1936, som hadde tatt over en stor del av Kina. Nå kjempet de skulder ved skulder i den Østbataljon 43. En annen spesiell kontingent var sammensatt av noen få indonesere, som etter den japanske okkupasjonen av landet deres og den tilhørende kollapsen av det nederlandske koloniregimet, trodde de kunne gjøre sitt ved å gjøre strøjobber for okkupanten. Det var trolig takket være japanernes mekling at disse Sukarno-tilhengerne endte opp i en tysk uniform.

De gjenværende mennene i denne enheten var asiater som ble tatt til fange i den røde hærens rekker og rekruttert fra krigsfangeleirer. Selv om de fleste av disse tidligere krigsfangene senere vendte tilbake til sine egne, etnisk sammensatte østlige Bataljoner ville ende opp. For eksempel var det enheter for kirgisere, Kalmoek og ossetere. Østbataljon 43 ble utplassert fra midten av 1943 mot den røde hæren og i kamp mot partisaner som opererte bak i den tyske hæren. I mangel av boken kan jeg si lite om Whicha Thitwats karriere, men han kan ha kommet seg til offiser fordi han på minst ett bilde bærer skuldrene til en 'Führerbewerber', en offiserkandidat. Uansett overlevde han krigen og etter hjemkomsten til Thailand ble han oberst i den thailandske hæren. På XNUMX-tallet var Whicha Thitwat en thailandsk militærattache utsendt suksessivt til de thailandske ambassadene i Danmark, Norge og Island.

Ifølge Whicha Thitwat tjenestegjorde flere dusin thaier i den tyske hæren under andre verdenskrig. Inntil jeg kan få tak i boken hans, har jeg bare klart å finne en annen, og da var han fortsatt av 'blandet' opprinnelse. Lucien Kemarats mor var fransk, faren hans var en thai fra Isaan, som sannsynligvis ankom det som da var Indokine via en mellomstopp. la douce Frankrike hadde gått seg vill. Nesten umiddelbart etter at det meste av Frankrike var okkupert, forsøkte den da 18 år gamle Kemarat å verve seg til Waffen SS som krigsfrivillig. Hans kandidatur ble avvist på grunn av rasemessige årsaker, så i 1941 engasjerte han seg i Legion Volontaire Français (LVF), en frivillig legion opprettet av franske samarbeidspartnere for å jobbe med Wehrmacht å kjempe på østfronten. I rekkene til LVF var det mye mindre strenge betingelser, og han fikk umiddelbart lov til det feltgrå ta på seg et våpenskjold. Opprinnelig utdannet som speider, ble han til slutt den første skytteren av MG tunge maskingevær

42. Kemarat ble såret og tatt som krigsfange av sovjeterne tidlig i 1943, men klarte å rømme og slutte seg til sin enhet igjen. Sommeren 1943 ble LVF omgjort til 'Sturmbrigade Frankreich' og innlemmet i Waffen SS hvor denne enheten ville bli beryktet som Waffen SS Panzergrenadier Division 'Charlemagne' som sammen med nederlandske, norske og danske SS-frivillige døde i 1945 til siste mann Reichskanselli forsvare i Berlin.

Panzergrenadier Kemarat, som til slutt endte opp med Waffen SS, ble tildelt de 10^e (anti-tank) selskap av Infanteriregiment nr. 58. Tyskerne trengte kanonfôr og asiatisk blod var tilsynelatende ikke lenger et hinder for Waffen SS. Han overlevde de tunge luftvernkampene i Ukraina, Pommern og på Oder. Med flere hundre overlevende fra Infanteriregiment nr. 58 han forsøkte å rømme til Danmark, men 2. mai 1945 overga denne enheten seg til britene. Det er ikke klart om Lucien Kemarat ble tatt til fange eller om han rømte i sivile klær. Det er sikkert at han returnerte til Frankrike etter krigen. I følge min gamle kamerat, den normanniske militærhistorikeren Jean Mabire, levde han i det minste til begynnelsen av 2000-tallet, og hadde i 1973-1974 bidratt til skrivingen av boken hans.La Division Charlemagne: les combats des SS français en Poméranie'....